Livsrapporter

Arif skriver

Midt i floden Brahmaputra der en kan stå og se og se, men øynene kan ikke se den andre siden, der vokste jeg opp.  Der på en char. (Ofte kalt «sandøy».)

I brennende hete, der det er så hett at trestykkene utvider seg, der dyrker bøndene jorda under stor åpen himmel. Bøndene, de som tørster i denne heten, samler seg om natten for å synge og stille en annen tørst. 

Jeg, Arif, er en slik bondesønn. Nå som jeg er blitt tatt imot i «Sangbåten» (Mayer Tori, på bengali), vil jeg sammen med mesterlærerne gå inn for å ta vare på denne sangen nedenfra… fra det som er mitt eget første sted.  

Riti skriver 

Jeg er Riti. Nå er jeg elleve år. Jeg ble født et annet sted. Da jeg var seks, kom jeg til tanten min som bor her. Det var to grunner til det. Mammaen og pappaen min var veldig fattige. Det var den ene. Mellom mammaen og pappaen min var alt ødelagt. Det var den andre grunnen. Storebroren min måtte begynne å arbeide da han var tretten. Det jeg er mest lei meg for er at pappaen min ruser seg og spiller poker. Da er det ikke mulig å ta vare på familien sin. En gang slo pappa mamma så hardt at armen hennes brakk. Han hadde ruset seg. Da kunne jeg ikke bo hos dem lenger, for jeg er jo jente. Da tok søsteren til mamma meg til seg. Men selv om jeg dro fra mamma og pappa, er ikke flekken tatt vekk. Det er den flekken som kommer av at jeg var så veldig fattig. Men selv om jeg forteller om sorgen i barndommen, har jeg det bra nå. For nå kan jeg synge, og derfor vil jeg bo her, rett i nærheten av lærerens hus og sangstedet. For det eneste jeg er glad i er sangen og jeg vil være sammen med den og med dere.

Fatema skriver

Jeg er Fatema. Jeg er fjorten. Jeg, som er jente i en muslimsk familie, må virkelig elske å synge for å lære. Sammen med den sangen kan jeg sitte der blant alle de andre og løfte opp stemmen min i noen ord midt i tusen piner og plager.  

Den gangen jeg begynte å skjønne littegrann, akkurat da, kunne jeg høre sangen og tonene fra sangklassen rett bortenfor huset. 

Jeg aner ikke når jeg begynte å elske den sangen. Moren min skjønte følelsen i meg og tok meg med til sangstedet, og nå lærer jeg på fjerde året. […]

Mamma arbeider i andre folks hus. Mot slutten av måneden får hun 1500-2000 taka (cirka 200 NOK), så vi har det hardt. 

Plutselig en dag fikk jeg høre at en kvinne som bodde i landsbyen bortenfor landsbyen vår dro til Dhaka og der giftet hun seg med faren  min. Det gjorde så vondt å høre det. Jeg gråter og gråter. Men hva gagner det å gråte. Nå skjønner jeg at slitet vårt først og fremst kommer av at faren min har giftet seg en gang til. 

Nå vil jeg ikke tenke mer på faren min. Nå vil jeg tenke på at mamma strever og sliter for at vi to døtrene skal ha ris å spise tre ganger om dagen, og så får jeg kraft av å lære denne sangen og hjertet åpner seg når jeg får synge. Så det er for å få kraft og redde livet mitt at jeg skal fortsette å elske å synge, og synge hele livet.

Arifs historie om Moni

I dag, lørdag formiddag, gikk bestefar og jeg ut på veien. På den store veien rett utenfor huset så vi Moni. Hun er en jente med stort åpent sinn. Hun pleide å komme til sangtimene. Vi skjønte at stemmen hennes ikke klarte å synge høye toner, men hun ville så gjerne. Da vi kom opp på den store veien, og hun så oss, sa hun Jay Guru (hilsningsord) med høy stemme og fortsatte i retning sangstedet. 

Litt etterpå kom bestefar og jeg tilbake til sangstedet. Da var hun ikke der. På ettermiddagen da vi satte oss for å synge, var alle de Moni pleide å komme sammen med der. Da spurte jeg etter henne, og de andre sa at onkelen hennes (morens bror) nektet henne å synge.

På kvelden spurte far (Arif kaller guruen/sanglæreren han bor hos «far») om jeg visste at Moni var kommet på formiddagen. Jeg sa at jeg hadde sett henne på veien. Da sa far at hun kom for å si at morbroren nektet henne å synge og at hun med tårer i øynene hadde sagt: Guru, hvis du forklarer moren min hva det dreier seg om, at jeg ikke kan leve uten å synge, da vil moren min sikkert skjønne det. Da hun hadde sagt dette, reiste hun seg og gikk.

Vi vil at hun skal være der akkurat som hun var sammen med oss før.